Mari satte seg ved kjøkkenbordet en tidlig søndagskveld og åpnet laptopen.
Hun skulle skrive en e-post til den gamle norsklæreren sin, men alt hun fikk ned, virket stivt.
Kaffen ble kald mens hun stirret på emnefeltet og prøvde forskjellige ord: 'Takk', 'Spørsmål', 'Anbefaling?'
Hun ville be om en anbefaling til en praktikantplass, men ville også si takk for hjelpen hun fikk i fjor.
Hun begynte med 'Hei, Kari', slettet det, og skrev det på nytt, fordi det likevel føltes riktig og rett fram.
Setningene vokste fram mens regnet trommet mot ruta, og til slutt hadde hun et kort avsnitt som både forklarte situasjonen og lød som henne.
Hun la ved CV-en som vedlegg og leste alt høyt, slik læreren en gang hadde lært henne.
Fortsatt usikker, sendte hun en rask melding til en venn for å få et siste blikk.
Vennen svarte med en tommel opp og skrev: 'Dette er deg, og det er høflig uten å være pyntete'.
Mari pustet ut, trykket 'Send', og så at e-posten forsvant.
Et kvarter senere kom svaret: Kari takket for e-posten, ga henne en varm anbefaling og minnet henne på at et godt brev - også på e-post - er ærlig, konkret og ikke altfor langt.