Midnight Sun Wedding on the Pier

Jeg holdt på å miste fergen til Skrova, der kusinen min skulle gifte seg, fordi dresskoene klemte og jeg måtte stoppe midt i fotgjengerfeltet for å snøre dem på nytt.

I nearly missed the ferry to Skrova, where my cousin was getting married, because my dress shoes pinched and I had to stop in the crosswalk to lace them up again.

Da jeg endelig kom om bord, oppdaget jeg at slipsnålen lå igjen hjemme, så onkel Halvard rakte meg et strikket slips med et skjevt smil.

When I finally got on board, I realized the tie pin was still at home, so Uncle Halvard handed me a knitted tie with a wry smile.

I kirken glitret bunadssølvet i skrått sollys, mens presten snakket varmt om hvordan de to hadde funnet hverandre i køen på Narvesen en regnværsdag.

In the church, the bunad silver sparkled in slanting sunlight, while the priest spoke warmly about how the two had found each other in the queue at Narvesen on a rainy day.

Selv om stemningen var høytidelig, hvisket vi oss gjennom salmene, for kusinen min begynte å le hver gang brudgommen snudde seg for å sjekke at ringen fortsatt var i lommen.

Even though the mood was solemn, we whispered our way through the hymns, because my cousin started laughing every time the groom turned to check that the ring was still in his pocket.

Etterpå gikk vi i tog ned til brygga, der et gammelt båtnaust var pyntet med fiskegarn, markblomster og små lyslenker som fikk plankene til å se nyoljede ut.

Afterwards we walked in a procession down to the pier, where an old boathouse was decorated with fishing nets, wildflowers, and little string lights that made the planks look freshly oiled.

Toastmasteren, som hadde øvd inn pauser som om han dirigerte et kor, holdt en presis innledning, og så kom talene som perler på en snor: rørende, pinlige, og akkurat passe lange.

The toastmaster, who had rehearsed his pauses as if conducting a choir, gave a precise introduction, and then the speeches came like pearls on a string: moving, embarrassing, and just the right length.

Jeg tok ordet sent på kvelden; jeg fortalte om hytteturer der bruden alltid hadde ekstra ullsokker til alle, og om hvordan brudgommen en gang bar en hel sekk ved på ryggen for at vi skulle rekke solnedgangen på Reinebringen.

I spoke late in the evening; I told of cabin trips where the bride always had extra wool socks for everyone, and of how the groom once carried a whole sack of firewood on his back so we would catch the sunset on Reinebringen.

Da brudevalsen startet, slo bestemor, som ellers går med stokk, ring rundt paret og klappet i takt, og man glemte for et øyeblikk at gulvet gynget som en gammel båt.

When the bridal waltz began, Grandmother, who otherwise walks with a cane, formed a ring around the couple and clapped in time, and for a moment one forgot that the floor swayed like an old boat.

Ute skrek måkene over fjorden, mens kokkene inne dekket på et overdådig kakebord som nevøene mine voktet som hauker.

Outside, seagulls screamed over the fjord, while inside the cooks laid out an extravagant cake table that my nephews guarded like hawks.

Litt over midnatt, da lyset fortsatt var som en tidlig ettermiddag, dro noen fram trekkspillet, og plutselig danset vi alle mellom tørrfiskstativ og kaffekopper, så kaffeskvettene tegnet små stjerner på gulvet.

A little after midnight, when the light was still like early afternoon, someone pulled out the accordion, and suddenly we were all dancing among cod-drying racks and coffee cups, so splashes of coffee drew little stars on the floor.

Da paret til slutt forsvant ut i en liten båt med fakler langs rekka, kjente jeg en søt flik av misunnelse, men mest av alt en ro som la seg som olje på vannet.

When the couple finally disappeared in a small boat with torches along the rail, I felt a sweet sliver of envy, but above all a calm that settled like oil on water.

På vei hjem over sundet tenkte jeg at selv om ingenting gikk helt som planlagt, ble alt nettopp derfor uforglemmelig.

On the way home across the sound I thought that although nothing went exactly as planned, that was precisely why everything became unforgettable.